Arne Skaug Olsen

Besøk i kroppens fengsel // Karl Holmqvist // Bergen Kunsthall No. 5 // 27.03.2012

The Visit

Karl Holmqvist

Bergen Kunsthall No. 5
9. mars – 8. april 2012

Publisert: kunstkritikk.no 27.03.2012

----------

Når du entrer det man, med en klisje, kan kalle Holmqvists «univers» i No. 5-galleriet i Bergen Kunsthall, er den auditive tilstedeværelsen av kunstnerens stemme det første som oppfattes. De visuelle sanseinntrykkene kommer i andre rekke og forblir sekundære elementer som først og fremst bekrefter forventningen om rommet som arena for en utstilling. Stemmen stammer fra verket «A IS FOR A=R=A=K=A=W=A»;en kube som peker på formlikheten i utstillingsdesign og minimalistisk skulptur. Monteren er påmontert en flatskjerm som gir den et antropomorft preg; med litt barnslig vilje blir monteren en kropp og skjermen et ansikt. Det er fra inni denne utstillingsarkitekturskulpturkroppen stemmen kommer, og flatskjermen staver ut ordene stemmen formulerer. Holmqvists særegne intonasjon er både monoton og musikalsk, den fremhever og leker med tonaliteten når engelsk fremføres med svensk aksent. Teksten som ruller ut av boksen er en klassisk cut-up som sirkler rundt noen temaer som gjentas og varieres med direkte og indirekte henvisninger til litterære tradisjoner og figurer. De mer direkte referansene i teksten kan ta form av sammenstillinger av karakterer som /Kitty Kraus/Chris Kraus/, den unge tyske kunstneren Kitty og den amerikanske forfatteren, kritikeren og filmskaperen Chris Kraus som har skrevet om feminisme, filosofi og fengselspolitikk.

Kroppen og kunsten som fengsel går igjen i forskjellige formuleringer i det tre kvarter lange verket. Ordspill som /KH/The Cage/ påpeker lydlikheten i forfatterens initialer og «The Cage» noe som mer enn antyder en kobling mellom subjekt/kropp og erfaringen av bevegelsesufrihet. Samtidig kan «The Cage» være en referanse til John Cage og dermed en påminnelse om avantgardens nytenking av forholdet mellom kontekst og verk; et landskap Holmqvist utforsker som poet og billedkunster. Holmqvists monotone og repetitive oppramsingen av enlinjere tar i bruk språkets evne til å hamre inn referanser til konkrete fenomener så vel poesiens evne til å formulere eksistensielle erfaringer. Dette spillet med språklig, poetisk erfaring foregår langt på vei på et semantisk nivå hvor en subjektiv og kroppslig erfaring tar del i en en mer hardbarket verden. Sammenstillingen /Exit the word prison/Enter the world/ gjentas i forskjellige kombinasjoner hvor bevegelsen går fra verden og inn i fengselet, eller motsatt, fra fengselet og inn i verden. Hos Holmqvist blir fengselet/ verden utgangspunkt for en nødvendig dialektisk bevegelse; forflytningen mellom det semiotisk/ kroppslige fengslet og verden foregår kontinuerlig og ubønnhørlig. Verken språket, kroppen eller kunsten synes å tilby en vei ut av uføret, snarere bekrefter de hverandre som ulike former for ufrihet.

Om språket og kunsten er fengsel man må bryte ut av, så er ikke verden nødvendigvis et mye bedre alternativ, mettet med ideologi, politisk konflikt og press mot individet på alle kanter. Flere av de språklige sammenstillingene i «A IS FOR A=R=A=K=A=W=A» blir gjentatt og reflektert over i veggarbeidene. Setningen /The century of the self/ blir ikke repetert, men er likevel en sentral formulering med sin direkte referanse til dokumentarserien The Century of the Self (2002) av den britiske filmskaperen Adam Curtis. Curtis sporer hvordan Sigmund Freuds psykoanalyse opp gjennom nittenhundretallet ble brukt av reklamebransjen for å skape mer effektiv reklame, og parallelt i politisk propaganda. Holmqvists poesi tar opp i seg denne bevegelsen fra massekonsum til massedemokrati som Curtis beskriver, mest direkte i arbeidet «Untitled (beba coca)» hvor han foretar en konkret-poetisk dekonstruksjon av Coca Colas spanske versjon av slagordet «Drink Coke».

Karl Holmqvist er en særegen karakter som med selvfølgelighet beveger seg mellom poesien og billedkunsten uten at den ene posisjonen fremstår som underordnet den andre. «The Visit» er en monoman cut-up av verden og språket som ikke gir betrakteren noe enkelt og behagelig sted å oppholde seg, men som presenterer en dialektisk rundgang mellom kropp, identitet, språk og diskurs som fremstår som utilfredsstillende og suggererende på samme tid. Det store lerretet Holmqvist spenner opp for oss brytes ned med avantgardens strategier, og rekonstrueres deretter som en malstrøm av en collage hvor betrakteren trekkes ned og spyttes ut igjen i en monoman repetisjon av språk, bilder og lyd. Visuelt fremstår «The Visit» avklart med sine minimale virkemidler, men det store potensialet i Holmqvists univers er det grumsete farvannet språket og poesien utgjør; her utnyttes avantgardens formale nedbryting av form og tradisjon til fulle for å formulere erfaringen av å være et individ fanget i en et fengsel av tilsynelatende uendelige muligheter.