Arne Skaug Olsen

Fortiden er den nye fremtiden // Back to basics // Hordaland Kunstsenter // 20.01.2012

Back to basics

Tore Reisch, Anngjerd Rustand, Frøydis Lindén og Inger Wold Lund
Kuratert av Eva Rem Hansen

Hordaland Kunstsenter, Bergen
13. januar – 26. februar 2012

Publisert: kunstkritikk.no 20.01.2012

----------

Back to basics installasjonsfoto
Back to basics, oversiktsbilde. Foto: Hordaland kunstsenter.

Hordaland Kunstsenter har de siste årene utviklet seg til en institusjon med internasjonale ambisjoner, samtidig som kunstsenteret tar oppgaven som formidler, produsent og premissleverandør i en lokal og regional kontekst på alvor. Utstillingen Back to basics er kuratert av kunstsenterets egen informasjonsmedarbeider, kunsthistoriker Eva Rem Hansen. Dette er Rem Hansens debut som kurator, og kunstnerne i utstillingen er alle nyutdannede fra masterutdannelsene i Bergen, Oslo og Trondheim de siste to årene.

I Back to basics er det første som møter oss en stålgrå himmelhvelving hengende fra taket. Det er Anngjerd Rustands Firmament, som oversatt til moderne norsk presist nok betyr himmelhvelving. Lengst inne i salen står et objekt bestående av jord og betong, og dette er Tore Reischs The Fat of The Land. På langveggen til høyre henger en rekke innrammede bilder med tekst og planter fra et herbarium. Dette er Inger Wold Lunds I wish all stories untold. Til høyre for inngangen til galleriet står to trekasser og en palleramme med jord i. Oppå kassene står det en glassmonter med noen mugne epler. Dette er Frøydis Lindéns installasjon Livsmyldring I-II. Dette er i første omgang det vi trenger, en tittel og et raskt blikk på hva utstillingen består av og hvordan den inntar rommet. Utstillingen Back to basics er en iscenesettelse av utstillingsrommet som et eget mikrokosmos, som laboratorium, gravkammer og drivhus hvor mening dannes, eller oppbevares og lagres. Arbeidene kan på hver sin måte passe inn i en slik forståelse. For det andre handler Back to basics om tid. Verkene kan nemlig også godt leses som individuelle representanter for en påstand om at fremtiden innebærer en tilbakevending til fortiden.

null
Anngjerd Rustand, Hvelvingen/The Firmament, 2012. Foto: Hordaland kunstsenter.

Det dominerende verket i utstillingen er Rustands Firmament. Det er dominerende i størrelse, men også fordi det lukker utstillingen om seg selv, og skaper et hermetisk rom. Verket er en sammenhengende flate av overlappende rombiske metallplater, omtrent som slangeskinn, eller kanskje helst som polygoner slik de blir brukt i dataspillgrafikk for å modellere tredimensjonale former og flater. Den irregulære metallflaten henger fra taket som en frosset datasimulasjon, og erstatter taket i utstillingsrommet med en abstrahert himmelhvelving. Med dette verket på plass er det vanskelig ikke å lese utstillingen som en stilisert modell av verden hvor de andre verkene er eksempler på alt mellom himmel og jord. Dette kuratoriske grepet er effektivt, men også svært overtydelig. Rustands verk får heller ikke helt den installeringen det skulle hatt for å fungere optimalt som materiell manifestasjon av en hard himmel. Den estetiske erfaringen av verket blir redusert fordi det ikke får innta rommet totalt. Slik Anish Kapoors arkitekturbaserte skulpturer er betinget av at ingen detaljer er overlatt til tilfeldighetene, er et verk som Firmament helt avhengig av teknisk perfeksjon for å gi betrakteren emosjonell uttelling. Spesielt er verkets avgrensning mot veggene uavklart, og konstruksjonen blir mer et slags svevende flak enn en reell himmelhvelving. Spørsmålet er om ikke dette verket egentlig hadde vært verdig en egen utstilling hvor det kunne vært bedre tilpasset rommet og dermed utfordret arkitekturen, og ikke latt se begrense av den.

null
Tore Reisch, The Fat of the Land, 2012. Foto: Hordaland kunstsenter.

Tore Reischs skulptur The Fat of The Land er som snytt ut av nesa på et av hans tidligere verk. Det permanent installerte verket The Great Forgetting er et laftet betonghus som ser ut til å hå blitt slukt av jorda, eventuelt at det kommer til syne igjen etter lang tid som resultat av en geologisk prosess. Begge verkene plasserer norsk byggeskikk i en annen tidsskala enn den hverdagslige, men på HKS handler det like mye om forskyvning av sted og om gjenbruk av kunstnerisk materiale. The Fat of the Land består av elementer man kan kjenne igjen fra The Great Forgetting; to fragmenter av oktogonale betongstokker er laftet sammen og ligger på et fundament av jord. Fragmentene ser ut til å være identiske med de som er brukt i originalinstallasjonen som befinner seg på Sverresborg Folkemuseum i Trondheim; det er som om de er dratt opp med rot og det har fulgt med et stykke trøndersk jord.

null
Inger Wold Lund, I wished all stories untold, 2012 (utdrag fra serie). Foto: Hordaland kunstsenter.

Koblingen mellom botanikk, naturvitenskap og subjektivt erfart liv er noe som går igjen i Inger Wold Lunds arbeider. «We reinvent ourselves as people we can live with», begynner en av tekstene i serien I wish all stories untold. For de fleste ville et slikt utsagn være en grim påstand; at vi i utgangspunktet er så utålelige at vi må gjenoppfinne oss selv for å bli folk. Som i mange av Wold Lunds arbeider er det en underliggende stemning av desperasjon og eksistensiell smerte i disse korte prosatekstene som forteller om kjærlighet, svik og begjær. Serien består av innrammede plansjer med tørkede planter fra herbarier, alle datert mellom 1886 og 2010 og merket med lengde og breddegradskoordinater. De botaniske spesimenene er således plassert i tid og rom, men de korte tekstene som følger hver plante forflytter det nøkterne vitenskapsteknologiske uttrykket til et subjektivt og mer ustabilt sted. Dette er ikke nødvendigvis et godt sted å være, og det er liksom ingen vei ut når minnene er tørket og preservert i stedet for å gå inn i naturens smertefulle kretsløp og deretter gjenoppstå på nytt og på nytt.

null
Frøydis Lindén, Livsmyldring II, 2012. Foto: Hordaland kunstsenter.

null
Frøydis Lindén, Livsmyldring I, 2012 (detalj). Foto: Hordaland kunstsenter.

Frøydis Lindén er kunstner og agroøkolog (så fantastisk det hadde vært å legge til en «g» i den tittelen), noe som preger hennes kunstneriske virke. Lindéns arbeider har vekslet mellom å introdusere organiske elementer som vekstsykluser og resirkulering av organisk avfall i gallerirommet, og det motsatte, som å presentere kollektiv «open source» grønnsaksdyrking som relasjonell kunst utenfor kunstverden, der hvor folk bor. Installasjonen Livsmyldring I-II er definitivt i den første kategorien. Lindén bruker rekvisitter fra landbruket for at vi skal se at dette handler om forholdet mellom natur og kultur. Sammen med disse rekvisittene, noen trekasser og et drivhus i miniatyr, befinner hovedpersonene seg; et knippe mugne epler. Dette er ikke vanlige epler, men keramiske avstøpninger av noe som kan se ut som Åkerøepler. Disse er dyppet i agar, et algebasert gelatin, og sprøytet med muggsopp. Muggingen er altså ikke resultat av en ordinær biologisk prosess, men en illustrativ simulering av et naturlig forløp; at det naturlige ser mest naturlig ut når det er kunstig reprodusert er noe vi allerede har glemt at vi måtte lære.

Det er noe nådeløst over denne utstillingen. Misforstå ikke, akkurat dét er ment som et kompliment. Det nedstrippede preget på verkene og den nøkterne installeringen kler hverandre. Anngjerd Rustands verk gjør det vanskelig ikke å tenke på utstillingen som en verden i miniatyr, og det er en ganske så hard verden når himmelen er et stålpanser. Hvis de andre verkene i antyder forskjellige tidsskalaer, fra organiske prosesser, varigheten av et minne til geologiske prosesser, så representerer himmelen ganske sikkert evigheten. Inger Wold Lunds poetiske korttekster, Frøydis Lindéns kontrollerte simulering av organiske prosesser og Tore Reicsch’ forsteinede husrester forteller alle om en tid hvor menneskelig bevissthet er fraværende. Utstillingens tittel peker kanskje på at det tidsrommet i historien der menneskelig bevissthet var ukjent, det tidsrommet har allerede vært her, og det er mye som tyder på at vi skal dit igjen. Alt er geologi.

null
Back to basics, oversiktsbilde. Foto: Hordaland kunstsenter.