Arne Skaug Olsen

Fremtidens museer // Øystein Dahlstrøm // Katalogtekst // 2011

Fremtidens museer

Øystein Dahlstrøm

Katalogtekst

Publisert: 2011

----------

Øystein Dahlstrøm - Cave

For en som har fulgt Øystein Dahlstrøms fotografier av arkitektoniske fotografier av landskaper fra de først begynte å manifestere seg, er gjensynet preget av følelsen av å befinne seg på siden av erfaringen; som om det finnes en rest av noe man kan fornemme, men ikke får tak i. Å skrive om noe velkjent er og tre inn i et landskap som mentalt, visuelt og intellektuelt setter i gang familiære assosiasjoner og refleksjoner. Ikke alltid det behagelige, ukompliserte gjensynet, men forvridde, ufullstendige tankrekker og emosjonelle bruddstykker. Utilfredshet, som en vedvarende følelse av dårlig samvittighet for noe du har glemt; noe som lurer et eller annet sted i skyggene, krokene, ruinene, i sprekkene i betongen, under overflaten, rundt hjørnet. Alltid utenfor rekkevidde, men alltid innenfor synsfeltet. Det er kanskje derfor det gir mening og gjør det tilfredsstillende plagsomt å på nytt oppsøke dette universet, som i likhet med det store universet som omgir oss inneholder mer tomrom enn materie. Fravær av materie betyr ikke nødvendigvis fravær av mening, eller skjønnhet; for de er vakre, disse landskapene. Men hvem sier at skjønnhet skal være behagelig? Det er et navnløst subjekt i disse arbeidene. Det er som om arkitekturen er i kontinuerlig transformasjon, og vi som betrakter den er betraktere av en organisk prosess; eller mer presist betraktere av geologiske prosesser overført til arkitektur. Arkitekturen er en elv, du trør ikke ut i den samme elven, ser ikke inn i det samme landskapet to ganger. I Thure Erik Lunds litterære univers er vår verden i en prosess av kontinuerlig utglidning; naturen blir til kultur, det menneskeskapte er en del av naturen, språket, tegnet, er ikke representasjon, det er verden som språkliggjør seg selv og truer med å dra mennesket med seg inn i en tilstand hvor grensene mellom subjektet, kroppen, språket og den fysiske verden opphører. I dette universet er bilen en parasitt som bruker mennesket til å drive sin egen utbredelse og evolusjon videre. Motorveien og trafikkmaskinene er ikke lagd for at menneskene skal bevege seg raskere og mer komfortabelt, de er den moderne samfunnsorganismens vaskulære kretsløp. I den moderne samfunnsmekanismen forholder mennesket seg til helheten som bakteriene til kroppen. Byen og arkitekturen er ikke menneskets bolverk mot naturen; det er naturen som har tatt en ny form; byen er en organisme som er avhengig av mennesket akkurat som kroppen er avhengig av bakteriene for å opprettholde de biologiske prosessene. Det er et slikt navnløst subjekt som manifesterer seg i Øystein Dahlstrøms fotografier; arkitekturen framstår som noe organisk, noe som er vokst fram av en vilje som ligger bortenfor menneskelig påvirkning og kontroll, arkitekturen følger en annen plan enn den formålsrettede arkitekturen den åpenbart springer ut av; en arkitektur hvor vante koordinater er opphevet og erstattet med noe annet. Tomrommet, the void, er den definerende koordinaten, det eneste som er igjen. I bildet Transfer er arkitekturen en avansert utgave av den primitive jegerens fallgrop. En vertikal fallgrop hvor mennesket ledes innover i det funksjonelle tomrommet, labyrinten, slottet, prosessen, innover, innover. I et essay fra 1991 skriver Poul Erik Tøjner om Per Inge Bjørlos verksyklus Indre Rom I-V om hvordan kunstneren aldri lar betrakteren oppleve verket som totalitet. I den første utgaven, det såkalte gummirommet på Henie Onstad i 1984 tvinges betrakteren inn i installasjonen for å oppleve det, mens fire år sener, i den Nordiske paviljongen på Veneziabiennalen i 1988, fungerer installasjonen Indre Rom III som en avgrensning av rommet; installasjonen er i seg selv en monter som holder både Sverre Fehns arkitektur og betrakteren på avstand. Installasjonen er et rom i rommet, den er arkitektur i den forstand at den regulerer menneskenes bevegelser i rommet, og ikke minst i hvordan den avgrenser publikums tilgang til den selv. Indre Rom III er et arkitektonisk utsagn som ikke har noen annen raison d’être enn sin egen selvtilstrekkelighet. Sagt på en annen måte; installasjonens mening kan du aldri erfare gjennom interaksjon, bare gjennom avstanden den skaper mellom deg som betrakter sitt eget utsagn som arkitektur, eller som monument. Som poeten Tor Ulven sier det: ”Monumentet er et monument over sin egen glemsel. Og får mening først når det ikke lenger finnes noen som kan gi det mening.” Bjørlos arkitektoniske utsagn handler om løsrivelse fra verden, om død, om isolasjon, og til syvende og sist om elendighet. Det er flere likheter mellom Dahlstrøms fotografier og Bjørlos installasjoner (som i dag kun eksisterer som fotografier, med unntak av Indre Rom V, som er permanent installer ved Museet for Samtidskunst) enn materialene (stål, glass, knust glass, betong) og formlikheten som betinges av det arkitektoniske toposet. Som hos Bjørlo er det snakk om en arkitektur som mangler en ordinær funksjonalitet; det er en arkitektur som først og fremst har som formål å aktivere en emosjonell tilstand, sagt på en annen måte, å åpne opp muligheten for og blottlegge en følelsenes arkitektur. Dahlstrøms bilder er i likhet med Bjørlos installasjoner en slags lyskastere som ikke lyser opp de mørke krokene, men som antyder avgrunnens totalitet. Med bildet Cave beveger Dahlstrøm seg inn i et nytt landskap; helt konkret i den forstand at det ikke dreier seg om arkitektur, i hvert fall ikke arkitektur i ordinær forstand, det er snakk om en mer rudimentær type arkitektur hvor mennesket med de enkleste verktøyer sprenger og graver seg et tilholdssted innover i fjellet. Cave har i langt sterkere grad enn Dahlstrøms øvrige bilder blikket direkte rettet mot avgrunnen, mot tomrommet. Dette tomrommet, den potensielle fjellkatedralen som kan befinne seg innenfor den grovt tilhogde åpningen representerer en speiling av Dahlstrøms tidligere arkitekturkonstruksjoner. Det sorte hullet, the void, tomrommet, er som et kamera, et enøyd ikke-subjekt som stirrer fra ett tomrom inn i et annet. Det er som om avgrunnen i dette bildet stirrer inn i Dahlstrøms andre bilder; det grove hullet som bærer i seg et løfte om en uendelig tomhet er det samme tomrommet som åpner seg i arkitekturen Det er som om Cave projiserer en ny mening eller et nytt metafysisk alvor på arbeider som Circus hvor arkitekturens funksjon har en metafysisk karakter. På samme måte som byen er en levende organisme som utvikler seg uavhengig av menneskene som bebor denskaper Øystein Dahlstrøm arkitektoniske arenaer hvor menneskelig skala er erstattet med en skala som svarer til en annen logikk. Byen er ikke lenger en bomaskin for mennesker, den har tatt form som en autonom organisme som fortsetter å reprodusere seg selv innenfor rammene av det gjenkjennelige; dører, ventilasjonsanlegg, korridorer, vinduer er alle elementer som danner det praktiske grensesnittet mellom byen og mennesket.

Robert Smithson - Museum of the Void

Men i en autonom arkitektur hvor det ikke lenger finnes noen til å fylle tomrommet med tilstedeværelse og bevissthet fremstår arkitekturen som museal, i kunstneren Robert Smithsons forstand: ”Museums are tombs, and it looks like everything is turning into a museum.” Smithson plasserer nettopp det grenseløse tomrommet, the void, det som både kan være universet, outer space, men også det menneskelige indre tomrom, det som manifesterer seg som mangel på mening, som tilhørende innenfor museet. I skissetegningen til Smithsons The Museum of The Void er arkitektoniske gravmonumenter, pyramider og mausoleer plassert på toppen av en enkel bjelkestruktur som leder inn mot et svart hull. Det er en slående likhet mellom denne katakombeåpningen og Cave; hulen som metafor gir assosiasjoner til menneskets og sivilisasjonens opprinnelse i en fjern fortid og til Platons huleboere. Hulen peker ikke bare på sivilisasjonens opprinnelse og menneskets potensielle opplysning men på vandringen fra fortidens intellektuelle mørke til bevisstheten om at verden kun er skyggespill og avbildning av en mer virkelig virkelighet; oppnåelig for den enkelte, men utenfor rekkevidde for det kollektive hulemennesket. Cro-magnon måtte gå inn i hulen for å bli sivilisert, mens homo sapiens måtte tre ut av hulen og inn i arkitekturen for å bli et opplyst menneske, en kontinuerlig prosess vi ennå ikke er ferdig med. Disse fotografiene stammer fra en mulig framtid, i en verden hvor menneskene har overlatt byene til seg selv og hvor byene lager museer over menneskene for å bevare sin egen historie. Øystein Dahlstrøms fotografier er monumenter fra et fremtidens museum over en menneskehet som ikke lenger finnes til å gi det mening.