Arne Skaug Olsen

Mastermonsteret og institusjonelle intensjoner // Masterutstillingen 2011 Kunsthøgskolen i Bergen // Bergen Kunsthall // 26.04.2011

Pines and Powerlines – Masterutstillingen 2011 Kunsthøgskolen i Bergen

Ane Woll Godal, Ann Therese Hoen, Bjørn Andrè Mortensen, Corrina Thornton, Dillan Marsh, Elin Thunberg Brissman, Fiach MacHale, Frøydis Lindén, Hans Kristian Hansen, Helene Emilie G. Norseth, Jonas Ib Hellvik Jensen, Kaia Hugin, Kristina Aas, Kristine Halmrast, Lina Kristin Holme, Linda Soh Trengereid, Mathijs van Geest, Niklas Sillèn, Patricio Esteban Briceño, Sol Hallset, Stefan Johansson, Vegard Vindenes, Vilde Andrea Brun, Ånond Versto

Bergen Kunsthall, Bergen
8. april – 1. mai 2011

Publisert: kunstkritikk.no 26.04.2011

----------


Fiach Mac Hale, Bergen Bodhisattva, 2011. Foto: Peter Klasson.

Det er alltid forventninger knyttet til avgangsutstillinger; om å få se noe nytt, det som er i emning, det som skal prege fremtiden. Men det er også forventninger om kaos, kontroll, ambisjoner, om energi, hybris og spetakkel. Derfor ser man avgangsutstillinger med en egen type briller. Det skal jo være kaotisk og trangt om plassen, men finnes det logikk i kaoset? Kan man ved å se avgangsutstillingen få et glimt av hva det vil si å lage kunst innenfor masterprogrammet på KHiB? Masterutstillingen ved Kunsthøgskolen i Bergen er som alle avgangsutstilinger sprikende.

Personlige utgangspunkt
Eksplisitt politisk kunst er nærmest fraværende, og det samme gjelder den relasjonelle kunsten, som ofte politiserer skjæringspunktet mellom kunsten og samfunnet. Det er heller ikke mye mørk romantikk eller nykonseptualisme å spore. I stedet er det mange eksempler på mindre historier, med utgangspunkt i personlige erfaringer.

null
Elin Brissman Utan titel, 2011

Elin Brissmans arbeider fremstår først som et mulig unntak til fraværet av det politiske. Hennes nøkterne og realistiske malerier av funksjonalistisk arkitektur fra det svenske nasjonale byggeprosjektet «miljonprogrammet» har tematisk klare politiske anslag. Men i Brissmans egen tekst om arbeidene framgår det at prosjektet oppstod fra en subjektiv begrunnet fascinasjon for hvordan arkitekturen er blitt et usynlig bakteppe for det svenske livet. Sveriges sosialdemokratiske modernitetsprosjekt er med andre ord blitt en subjektiv identitetsmarkør og utgangspunkt for nostalgi, avsky og likegyldighet like mye som for politisk og sosial organisering. Her er det med andre ord og det personlige som vektlegges.


Frøydis Lindén Vrengt Jord, 2011

I verket Vrengt Jord bruker Frøydis Lindén kompost hun over flere måneder har laget av matavfall fra Kunsthallens kafé Landmark. Lindén har disponert en parsell hos hobbyjordbrukerne Fløen Parsellag, og erfaringene herfra bringes nå inn i kunsthallen. Komposten mates inn i et system som gjødsler forskjellige hageredskaper laget av leire som er iblandet frø. Disse spirer på grunn av næringen fra komposten slik at avfallet fra Kunsthallens sosiale kretsløp går inn et annet, organisk kretsløp. Parsellhagene er i dag en utpost for idéen om en autonom, økonomisk sfære basert på sosial dugnadsånd. Det er i seg selv ganske spektakulært. Lindéns prosjekt skriver seg inn i tradisjonen man sleivete kan kalle økokunst, hvor det å få noe organisk til å gro i gallerirommet er en institusjonskritisk konvensjon. Inntrykket er likevel at det ikke bare er en aktivistisk eller ideologisk holdning som er i aksjon her, men et poetisk og kanskje nostalgisk ønske om å vise fram en genuin kvalitet ved det organiske.

Den politiske kroppen
Vilde Andrea Brun står i en feministisk tradisjon hvor kunstnerens kropp stilles til disposisjon for en samfunnsmessig og politisk diskurs. Kroppen er en slagmark for ideologiske, kulturelle og religiøse motsetninger, noe Brun viser i videoen Selvrefleksjon. I Selvrefleksjon skjærer hun fotografier av sitt eget kjønnsorgan i strimler som veves sammen igjen til det samme bildet. Her er det feministiske budskapet pakket inn i en retorikk hvor kroppen reduseres til bevismateriale i en gammel samtale om kjønn og samfunn. Vilde Andrea Brun er årets tydeligste eksempel på det personlige som motivasjon og begrunnelse for kunsten. Det er kanskje ikke så overraskende at bortimot halvparten av prosjektene i masterutstillingen har en liknende motivasjon, for det personlige er alltid kunstnerens nærmeste materiale.

null
Vilde Andrea Brun Selvrefleksjon, videostill, 2011

Brissman, Lindén og Brun har det til felles at de bruker kunstneriske strategier og materialer for å peke på hvordan samfunnsmessige strukturer er utgangspunkt for den subjektive erfaring av verden som former oss som individer. Disse arbeidene er ikke nødvendigvis bedre eller mer relevante enn andre arbeider i utstillingen, men de er eksempler på en tendens til at prosjektene utstyres med en personlig begrunnelse.

En mulig innvending mot personlig motivert kunst er at den ofte synes begrunnet i nettopp at den er personlig. Nærheten til materialet blir et trumfkort som tillegges allmenn verdi. Spørsmålet blir om det som formidles oppleves som prekært nok, eller om det personlige blir en lettvint strategi.Ellers i samfunnet er ikke terskelen for personlige ytringer i offentligheten spesielt høy, men i kunsten har man muligheten til å utstyre ytringene sine med selvkritisk refleksjon Det gamle feministiske slagordet “the personal is political” peker på det personlige som et område for kritikk av det bestående. Et spørsmål man blir nødt til å stille seg i forlengelse av dette, er om tendensen til en personlig motivasjon er parallell til en en medial samfunnsutvikling, eller om den er et symptom på en manglende institusjonell selvrefleksjon?

Kunst som forskning
Kunstutdannelsene har alltid vært en slagmark hvor kunstnernes ubetingede behov for fri utfoldelse støter sammen med samfunnet og institusjonens mer eller mindre konservative holdninger. De mest problematiske prosjektene i årets masterutstilling er de hvor utdanningsinstitusjonens målsetning om å være en forsknings- og utviklingsbasert utdannelse har fått størst gjennomslag. Dette fremstår kanskje tydeligst i de materialbaserte fagene hvor systematisk utprøving av materialenes egenskaper har vært grunnlaget for estetisk praksis, og som i dagens klima sliter med å oppfylle de rådende forventningene om at samtidskunst skal være idébasert.

Det er for eksempel vanskelig å bedømme om Kristina Aas’ verk Autopoiesis er godt eller ikke, for hvilke kriterier skal legges til grunn? Arbeidet består av en vegg som er påmalt et mønster eller bilde med selvlysende maling. På denne veggen projiseres to videoer av en kvinne som lyser på en vegg med lommelykt, og på toppen av dette igjen projiseres tekst på forskjellige språk. Lyset fra projeksjonene danner etterbilder i den selvlysende malingen. I tillegg leser en hviskende stemme de projiserte ordene på de forskjellige språkene. Verket er teknologi- og opplevelsesbasert, identitets- og språkkritisk og på samme tid poetisk og vart. Det prøver i hvert fall, men det er vanskelig å se hva som skal være det det styrende elementet; det konseptuelle, det materielle, det teknologiske eller det poetiske. Kanskje er det meningen at det skal oppstå et rom for en egen fenomenologisk erfaring, men alle lagene gjør at de kunstneriske ambisjonene blir underordnet virkemidlene. Arbeidet virker fanget i en institusjonell logikk som oppfordrer til å sause sammen material-, teknologi- og idébaserte praksiser uten at det blir gjort opp status i forhold til hva som er viktigst.

Mytologisk vending
Flere av utstillingens arbeidene beveger seg i et landskap mellom en ofte mytologisk og subjektiv, gjerne skrudd, virkelighetsoppfattelse. Fiach Mac Hales setter sine malerier av fjellene rundt Bergen i sammenheng med en formasjon av Sol Levitt-liknende kuber. De forskjelligartede geometriske strukturene i maleriene og installasjonen blir til en skrudd blanding av clean modernisme og noe ganske så new age-aktig.

null
Katla The Blue Hour, videostill, 2011

En liten perle i utstillingen er kunstnergruppen Katlas video The Blue Hour. Katla består av klassekameratene Mathijs van Geest, Ånond Versto og Jonas ib F. H. Jensen som har jobbet sammen om en rekke utstillinger og prosjekter i Bergen de siste årene. The Blue Hour er det minste verket i utstillingen, men allikevel en miniapokalypse eller et forvarsel om en kommende katastrofe. Ambisjonene bak verket ser ut til å være fremmedgjøring gjennom en enkel hverdagsobservasjon. En flamme synes å slikke oppover langs et veiskilt uten at forbipasserende synes å reagere. Ettersom kveldslyset gradvis forsvinner blir man klar over at flammen er en refleksjon i et vindu. At dette kollektive prosjektet er med i utstillingen synes å gå imot strømlinjeformingen og programmeringen av hvordan kunstprosjekter får framtre, og det gjør meg oppriktig glad.

Årets masterutstilling fra KHiB er interessant hvis man tar den på dens egne premisser, og det vil si at man bør se på hva utstillingen sier om masterprogrammet. Det er mye som tyder på at det gamle skillet mellom de materialbaserte fagene og den idebaserte samtidskunsten fortsatt er til stede, men at skillet i dag er synlig på en ny måte. Det blir tydelig i utstillinger som dette at forskjellige teknikker og fagområder har forskjellige betingelser på grunn av historie og status. Maleriet, video- og installasjonskunsten har en mer autonom posisjon og er nok mer motstandsdyktig mot institusjonelt press enn de materialbaserte kunstformene er. Disse virker i større grad styrt av premissene for masterstudiet og det fokus på «forskning» som finnes her. Dermed ser det ut til at utdannelsene har en tendens til å snevre inn og begrense albuerommet studentene er avhengig av, noe som gjør at man kunne ønske seg flere kritiske strategier som motvirker dette.