Arne Skaug Olsen

Nasjonens Farge? // Anne Katrine Senstad // Galleri 3,14 // 01.07.2011

Anne Katrine Senstad

Is her name red?

Galleri 3,14, Bergen
24. juni – 14. august 2011

Publisert: kunstkritikk.no 01.07.2011

----------

null
Anne Katrine Senstad, Colour Synesthesia Variation I & II og Colour Kinethesia, installasjonsfoto. (Foto: Arne Skaug Olsen.)

I Anne Katrine Senstads utstilling forsøker hun seg på en sammenføring av fenomenet farge med nasjonsidentitet, eller snarere av farge som utgangspunkt for erfaring av en slik identitet. Videoverket Colour Kinesthesia and Colour Synesthesia – Variation I and colour Synesthesia, Variation II er veiledende for utstillingen i så måte. Begrepet kinestesi betegner kroppens evne til å oppfatte sin egen plassering i rom gjennom bevegelse, mens synestesi betegner en kognitiv erfaring av korrelasjon mellom forskjelligartede fenomener. Tittelen antyder sterkt at farge er et materiale Senstad bruker for sette betrakteren i bevegelse, både fysisk og mentalt. Det som beveger betrakteren sterkest er allikevel kanskje lydsporet komponert av J G Thirlwell. Det gamle bankhvelvet verket vises i settes i bevegelse når de forskjellige frekvensene resonnerer i videorommets vegger, noe som skaper en erfaring av kroppslig stilstedeværelse som oppleves mer umiddelbar enn de visuelle arbeidene.

null
Anne Katrine Senstad, fra The Pink Project.

The Pink Project består av en serie fotografier av ulike graderte fargeflater. Utover å være glossy godteribilder skriver de seg inn i en representasjons-problematiserende praksis. Det optisk fangede og kjemisk fikserte fotografiet står i en særstilling når det brukes abstrakt eller nonfigurativt; det kan aldri løsrive seg fullstendig fra link til verden, slik maleriet kan. Bildene fremstår som krysninger mellom to representasjonsregimer. Det fotografiske med sitt avtrykk av verden på den ene siden, og fargesynestesien som skal fremkalle arbitrære men konsistente assosiasjoner hos betrakteren på den andre. Det er i hvert fall meningen, men spørsmålet er om man som betrakter er med på spillet eller om man blir stående på utsiden. Bergen er en så liten by at byoriginalene preger bybildet. En av disse går under navnet Fargedamen. Hver dag har for henne en egen farge, og derfor kler hun seg utelukkende i gult den ene dagen, grønt den andre, rødt den neste. Fargedamen ville kanskje vært den rette til å anmelde denne utstillingen. For besøkende med dårligere utviklede synestetiske evner risikerer prosjektet å bli både for cerebralt, banalt og kitchy på samme tid.

null
Anne Katrine Senstad, fra The Norwagians. Sara Marielle Gaup.

The Norwegians er en serie med fotografiske portretter av norske kvinner, vist som et slideshow. De fleste modellene er fotografer med en temperert natur som bakgrunn, i parker eller hager, noen mot hvit bakgrunn. Både formalt og i tittelen er det en tydelig link til August Sander, som med Menschen des 20. Jahrhunderts skapte en katalog over mellomkrigstidens tyske befolkning. Portrettene i The Norwegians er stort sett av kulturarbeidere, men også politikere, embetskvinner, militære, forskere, atleter i forskjellige typisk norske kostymer. Felles for de alle er at de er en del av en post ‘68 generasjon kvinner som på hvert sitt vis framstår som gode forbilder, et minste felles multiplum av kvinnelig, urban, borgerlig og kulturell middelklasse med ambisjoner.

Det springende punktet er om de abstrakte arbeidene i utstillingen bidrar til det potensielt kritiske prosjektet den figurative delen av utstillingen legger opp til. Fargearbeidene framstår i denne sammenstillingen som mindre komplekse enn portrettene, men også som mindre akutt viktige. The Norwegians er en hyllest til den kulturelle middelklassens kvinner, men tilbyr også et kritisk blikk på de nasjonale symboler og kulturelle koder som kjennetegner dem. I utstillingens tittel refereres det til et henne som muligens har rød som farge, og i teksten som følger utstillingen er den underliggende påstanden at Norges farge er rød. Dette spørsmålet trekker utstillingen opp fra den kognitiv-emosjonelle bakevja og inn i en mulig sosial og politisk kritikk av nasjonalt selvbilde, og den type kritikk kan vi aldri få for mye av i en tid hvor Norge er i krig og den borgerlige offentligheten forvitrer.